1.2 Regulering av saltbalansen

I tillegg til å ha kontroll på væskebalansen er det også avgjørende å ha kontroll på saltbalansen i kroppen. Som ved vann, er det to hovedfaktorer som styrer saltbalansen:

• saltinntak
• salttap

Inntak av salter kommer gjennom mat og væske, og en mindre del kan frisettes i kroppen under metabolismen. For lavt saltinntak er sjelden et problem for oss. Fysiologisk sett er det en mye større utfordring at vi får i oss for mye salter. Med andre ord er det reguleringen av saltekskresjonen som er utfordringen for organismen. Salttap har vi kontinuerlig gjennom avføring,  urinproduksjon og svette.

Med salter mener vi kroppens totale innhold, inkludert natrium, kalium, kalsium, magnesium, sink etc. Det er likevel hovedsakelig natrium vi i fysiologien er opptatt av. Det er fordi natrium er det dominerende saltet i ekstracellulær væske, og utgjør fra 90-95% av saltene der, både som natriumbikarbonat (NaHCO₃) og som natriumklorid (NaCl). Dette betyr at natrium er avgjørende for det meste av det osmotiske trykket vi har og er dermed helt avgjørende for kontroll av ekstracellulære væskerom. Et fysiologisk interessant og viktig fenomen er at et natriumtap ikke gir utslag som feil natriumkonsentrasjon. Det skyldes at vann så å si alltid følger natrium. Når vi taper natrium så taper vi samtidig vann, og dermed forblir natriumkonsentrasjonen uendret. For øvrig fins det heller ingen natriumreceptor i perifere vev, så natriumbalansen er dermed regulert på en litt spesiell måte i kroppen din.

Tre faktorer påvirker natriumbalansen:

• aldosteron, som stimulerer natriumopptak i nyrene,
• blodtrykkreceptorer som regulerer væskenivået vårt og som da blir kompensert gjennom å styre natriumopptak
• atrielt natriuretisk peptid (ANP), som reagerer på blodtrykket og kompenserer ved å hemme natriumopptaket i nyrene. Dette kommer vi tilbake til (se endokrinologi)