2.2.2 Tubulær reabsorpsjon Listen

Ved glomerulær filtrasjon dannes det et filtrat, preurin, i Bowmans kapsel. Denne væsken presses, pågrunn av trykket i væsken som kommer lenger bak, gjennom nefronet. På sin vei gjennom nefronet, vil 99% av filtratet reabsorberes (gjenopptas) til omliggende kapillærer. Denne reabsorpsjonen foregår i alle nefronets avdelinger, både i proksimal tubulus, Henles sløyfe og i distal tubulus, men med ulike mekanismer.

I proksimal tubulus, som er første avdeling av nefronet etter glomerulus, blir ca 65% av alt natrium umiddelbart reabsorbert (fig. 14). Dette skjer med aktiv transport, og cellene i dette området inneholder påfallende mange mitokondrier (på grunn av det store ATPbehovet). Når natriumionene tas opp her, følger klorionene etter (på grunn av elektriske tiltrekninger). Dette store ione-opptaket medfører (som vanlig) at vann dilter etter. Med andre ord vil altså 65% av vannet i preurinen tas umiddelbart opp i proksimale tubuli. I tillegg til vann og salter fins det også sukker og aminosyrer i preurinen. Disse tas normalt opp 100% i proksimale tubuli. Det samme gjelder bikarbonat (HCO3 ). Urinsyre og urea (avfallsstoffer) blir også reabsorbert her, men disse blir sekrert tilbake til nefronet senere.

Når preurinen forlater proksimale tubuli, ledes den inn i Henles sløyfes nedadgående del, den som fører ned i nyrens medulla. Nyrens medulla inneholder salt og er slik organisert at jo dypere i medulla du er, jo mer salter fins det. Vi har altså en økende saltgradient med dybden i medulla  som betyr at det osmotiske trykket øker med dybden. Det vil si, jo dypere, jo større krefter trekker på vann. I og med at nyrens medulla inneholder mye salt, og at denne delen av Henles sløyfe er impermeabel for salt, vil det ikke gå noe salt ut av den nedadgående delen av Henles sløyfe. Men vann vil likevel trekkes ut på grunn av osmose. Ettersom saltkonsentrasjonen i medulla er økende nedover, vil vann trekkes ut hele veien ned. Vannet som trekkes ut ender i vasa recta. Konsekvensen av at vann trekkes ut av nefronet blir at mye vann reabsorberes til blodet, og konsentrasjonen av preurinen nederst i Henles sløyfe blir svært høy (lik som i medulla).

I den oppadstigende Henles sløyfe er forholdene motsatt. Veggen i nefronet er her impermeabel (ugjennomtrengelig) for vann. Samtidig er denne delen av nefronet permeabel for salt, og både natrium og klor reabsorberes fra nefronet til medulla med både passiv og aktiv transport. Konsekvensen blir at konsentrasjonen av filtratet i nefronet blir tynnere (det er kun salt som reabsorberes her). Den samlede effekten av Henles sløyfe blir at vi har reabsorpsjon både av vann (i den nedadgående sløyfen) og salter (i den oppadgående sløyfen) slik at filtratet som ankommer distale tubuli er tynnere enn det som ankommer nefronet, og inneholder bare 10% gjenværende filtrert natrium og klor, og ca 25% filtrert vann. 75% av væsken er altså på dette stadiet reabsorbert, og det gjenværene preurin er tynnere enn det som ankom nefronet. Fra og med distale tubuli og samlerørene blir reabsorpsjon regulert etter kroppens behov.
Dette styres av ulike hormoner. Dersom forholdene krever det, kan alt natrium tas opp i distale tubuli eller senere i nyrene. Eller på den annen side, og i mangel på hormonell påvirkning, vil ikke mer vann reabsorberes etter preurinen har ankommet distale tubuli. I så tilfelle lager nyrene tynn urin, fordi preurinen som ankommer distale tubuli er tynnere enn preurinen som ankommer nefronet.

 

Fig.14 Fig. 14 Tubulær reabsorbsjon og sekresjon *PTH = Paratyreoideahormon, **ADH = Antidiuretisk hormon, ***ANP = Atrielt natriuretisk peptid

Fig.14 Fig. 14 Tubulær reabsorbsjon og sekresjon
*PTH = Paratyreoideahormon, **ADH = Antidiuretisk hormon, ***ANP = Atrielt natriuretisk peptid