English
Nyrene er ordnet slik at de ivaretar reguleringen av vann- og saltnivået i kroppen ved å enten lage tynn urin eller konsentrert urin. Dette tilpasses etter behov.
Du er helt sikker kjent med det faktum at dersom du nipper til en vannflaske jevnt og trutt hele dagen, vil du ha et stadig tilbakevendende behov for å late vannet. Og hver gang du gjør det, vil du se (i alle fall om du later vannet stående) at urinen er klar og fin. Og i motsatt tilfelle er du kanskje like kjent med at dersom du ikke drikker særlig over flere timer, vil behovet for å late vannet ikke være særlig påtrengende, men når det da først kommer noe, er fargen på urinen mørkere og kanskje til og med stram på lukt.
I det første tilfellet har du laget en tynn urin – en urin som inneholder lite salter og avfall i forhold til vannmengden. Kroppen produserer den slik for å eliminere vannoverskuddet i kroppen når du drikker relativt mye. Det lille som er av avfall og lignende ”drukner” i de store vannmassene.
I det siste tilfellet har kroppen behov for å konservere, ta vare på, det den har av vann fordi du ikke tilfører væske. Ettersom du kontinuerlig har et vanntap gjennom hud og pust, jobber nyrene på spreng for å reabsorbere mest mulig av vannet i preurinen. Samtidig produserer kroppen avfall som på ett eller annet tidspunkt må skylles ut av kroppen via nyrene. Nyrene produserer derfor en konsentrert urin – en urin med mye løste stoffer, inkludert avfall og salter, med minst mulig vann.
Begrepene tynn og konsentrert er relative begreper som står i forhold til noe. I denne fysiologiske sammenhengen er det snakk om konsentrasjonen i forhold til plasma.
Utgangspunktet for å kunne lage tynn eller konsentrert urin er beskrevet over, under tubulær reabsorpsjon. Når preurinen ankommer distale tubulus er det meste av vann og salter reabsorbert, og preurinen er tynnere enn det som ankommer nefronet. Det vil si at nyrene på dette stadiet har laget en tynn urin. Og bearbeides preurinen ikke mer, er det tynn urin som ender i blæren.
Men dersom forholdene krever at nyrene skal lage en konsentrert urin, det vi si at kroppen er i en tilstand der væskenivået er relativt lavt/saltkonsentrasjonen relativt høy, vil hypofysen skille ut ADH som virker på samlerørene i nyrene og øker vannopptaket der også (i tillegg til i Henles sløyfe). Økt vannopptak i samlerørene medfører at preurinen blir mer og mer konsentrert så lenge den renner gjennom samlerørene på vei mot medulla. Følgelig produseres en konsentrert urin. ADH skilles ut fra hypofysen først når saltkonsentrasjonen i blodet overstiger fysiologisk konsentrasjon.
På denne måten, ved hjelp av ADH, kan nyrene veksle mellom å produsere tynn og konsentrert urin.
Fig.15 Tynn vs. konsentrert urin. Figuren illustrerer hvordan antidiuretisk hormon (ADH) påvirker urinkonsntrasjonen. Tallene i figuren viser til den samlede konsentrasjonen på samtlige løste stoffer i preurinen (uttrykt i milliosmol). Fysiologiske væsker har en konsentrasjon på 300 milliosmol, og som figurene viser har preurinen som ankommer Henles sløyfe samme konsentrasjon som plasma. Ved distale tubulus er preurinen fortynnet i forhold til plasma (100 milliosmol). Dersom ADH ikke virker på samlerørene (a) forblir preurinen ved den samme konsentrasjonen som i distale tubulus, og nyrene produserer dermed en tynn urin. Dersom ADH virker på samlerørene (b) blir vann i samlerørene absorbert og oveført til omliggende kapillærer, og konsentrasjonen på preurinen øker. Dette vannopptaket skyldes at samlerørene leder preurinen ned i nyrens medulla der saltkonsentrasjonen i interstitiet øker jo dypere i medulla. Ettersom ADH øker samlerørenes gjennomtrengelighet for vann, trekkes vann ut av samlerørene på grunn av de økende osmotiske trykke nedover i medulla. I dette tilfellet produserer nyrene konsentrert urin.
