3.1 pH

Når vi snakker om syrer og baser benyttes pH-skalaen. Dette er en skala som forteller hvor surt eller basisk noe er. pH-skalaen er logaritmisk og går fra 0-14, der null er det sureste og 14 det mest basiske. Når pH er 7, sier vi at væsken er nøytral. Væsker med pH mellom 0 og 7 kalles dermed sure løsninger (overskudd av H⁺), og væsker med pH over 7 kalles basiske løsninger (her har vi overskudd av OH^–).

En blanding av syre og base vil nøytralisere hverandre (men pH-verdien trenger ikke bli nøytral fordi det styres av mengde syre/base). Er det like mye H⁺ som OH^– blir det en nøytral løsning fordi disse reagerer med hverandre og danner vann (H⁺ + OH^– → H₂0).

At pH-skalaen er logaritmisk betyr at mellom hver enhet på skalaen er det en faktor på 10 i forskjell. Det vil si at pH 5 er 10 ganger surere enn pH 6, og pH 4 er 100 ganger surere en pH 6.

Reguleringen av syre-base-balansen, det vil si pH, er vital for organismen. Faktum er at enzymer og biokjemiske prosesser fungerer optimalt ved gitte pH-verdier, samt at blant annet enzymer lar seg påvirke og i verste fall ødelegges av ufysiologisk syre-base-nivå i kroppsvæskene.

pH-verdien i kroppens væsker varier litt mellom ulike væskerom. I arterielt blod ligger pH på 7,4, i venøst blod og i interstitievæsken ligger pH på 7,35, mens intracellulært er gjennomsnittlig pH 7,0. I respirasjonsfysiologien lærer du at venøst blod inneholder mer CO₂ enn arterielt blod, og at det er en direkte sammenheng mellom CO₂ og pH. Jo mer CO₂, jo lavere pH. Det forklarer forskjellen pH mellom arterielt og venøst blod. I magesekken din er pH-verdien mellom 1,5 og 3. Det blir opp mot 100 000 ganger surere enn i blodet ditt, og kanskje vel så det.